Gulldronning, perledronning

 Hvor skal jeg begynne når jeg nå skal fortelle om denne boka? Samme forfatter som har skrevet AndreaD.  Den boka har jeg  skrevet litt om i et tidligere innlegg.

Jeg har lest denne boka  som lydbok, noe som jeg ofte gjør. Det er så flott med lydbøker, for ørene blir ikke påvirket når tårene renner.
Innlesere  av lydbøker er det stor forskjell på. Janne Kokkin er en svært god innleser.
Men tilbake til denne boka  Gulldronning, perledronning 
Jeg er SÅ glad for at jeg hørte denne boka, og den kommer til å sitte i tankene lenge. 
Vakker, gripende, urovekkende, sterk historie,  et eventyr av en fortelling, spennende som en krimroman, grusom, en vond og brutal historie, men samtidig så utrolig vakkertrist. 
Dette er hva mange andre har sagt om boka, og den er virkelig alt dette.
Så til historien: Vi er innom tre generasjoner. Det et morfar Håvard, datteren Liv og datterdatter Signhild.

 Den voksne Signhild sitter ved sengen til morfar som ligger for døden. Her forteller hun sin historie og hans. Hun nøster i trådene og forteller fra den sommeren hun var sju år.  Vi er på den lille plassen Berget, tidlig på 60-tallet. Her bor morfar og lille Signhild. Og det er bare de to, katten, hønene og hanen. (Vil du vite hvorfor så må du lese boka.) Det er mye eventyr her, gjennom morfars historier om troll, askeladder, gode hjelpere, konger og tusser, får vi lese om den lille, målbundne prinsessen som morfaren tar med inn i Berget og prøver å gjøre frisk og talefør igjen. For det er ved å gå lengst inn i det mørke berget og drepe det store, stygge trollet som bor der, at man kan komme ut i dagen igjen og bli fri....

·       

 Hvor skal vi hen, morfar, kjære, vene morfar, hvor skal vi hen?
- Vi skal helt inn i det dypeste fjellet, jenta mi.
- Men jeg vil ikke dit, morfar, det bor et farlig troll der!
- Vi skal dit likevel, det er den veien vi må gå for å komme ut i lyset igjen

Gulldronning, perledronning, hør nå litt på meg.
Vil du være kjæresten min,
så skal du få en kåpe fin,
av fløyel og gull, med perler full.
Diddeli, duddeli deia, sola skinner på heia.

Utdrag fra boka:

Idag må alt bli annerledes

Han vet at tiden er kommet. Det er ikke noen vei utenom. Ingen historier kan beskytte dem lenger, ingen ensomhet lukke dem inne, ham og barnet, i den vernende kokongen av glemsel som han så omsorgsfullt har spunnet rundt dem.

I mer enn to år har han spunnet. Tynne, sterke tråder av kjærlig omsorg og levende fortalte historier, viklet med forsiktige hender rundt barnebarnets pludrende liv. Som en silkeorm når den spinner og spinner sine hvite tråder til en perfekt formet oval. Nå er det på tide å vikle henne ut igjen, og tanken på det får svetten til å renne, der den allerede renner rikelig fra før av den fysiske anstrengelsen.

Han må trå opp alle bakkene. Bildet av barnet på trappa, slik han så det da han snudde seg for siste gang, før en fjellrabbe visket synet vekk, driver ham til å stå på pedalene, med en kraft som av og til får bakhjulet til å slure litt i den løse grusen. Bildet har fulgt ham på den susende ferden ned til bygda og butikken, mens sykkelen skrenset i svingene av den hasardiøse farten, og vinden fikk tårene til å piple horisontalt fra øyekrokene og bakover til ørene. Ved kjøpmannens disk kunne han fortsatt kjenne dem, tårene som for lengst var tørket, men som hadde etterlatt en kjølig berøring, som et forsiktig trykk av brillestenger. Det hadde fått ham til å tenke på et kvinneansikt, rammet inn av brunt hår og med alvorlige, kanskje bebreidende - nei, ikke bebreidende, aldri, aldri bebreidende - øyne bak runde brilleglass. Minnet hadde vært kort og intenst, men så tydelig at ansiktet et øyeblikk hadde svevd i rommet over kjøpmannsdisken, mellom alskens nyttige og unyttige ting som hang i kroker oppe under taket. Et lite øyeblikk hadde kvinneansiktet fortrengt det indre bildet av barnet på trappa. Men nå er det borte, for dette ansiktet er et bilde som hører de søvnløse nettene til, ikke de arbeidsomme dagene, de er barnets.

Han runder fjellrabben, hivende etter pusten, det flimrer for synet av den voldsomme anstrengelsen, han har pulsen som et regelmessig, dunkende svosj i ørene. Men nå kan han svinge beinet bakover, i en bue over setet, bagasjebrettet med de fastsurrede posene og de fullstappede sykkelkurvene og stige av, for nå ser han barnet, gudskjelov! han ser henne, hun sitter på trappa som hun gjorde da han dro til butikken.

Hun sitter på trappa og stirrer mot svingen, mot ham, og han kan kjenne utålmodigheten hennes, kan kjenne at den på det nærmeste er oppbrukt, og hva vil skje da? Hva vil skje den dagen han ikke lenger greier å tro på at hun blir sittende slik han forlater henne, om sommeren ute på trappa, om vinteren i lesestolen, den store, brune lenestolen ved vinduet? Tør han gå fra henne da? Vil han en gang oppleve at et av skrekkbildene han er så plaget av på vei opp de tunge bakkene, blir virkelig?

Barnet livløst på bakken etter et fall fra lønnetreet eller fra låvebrua. Barnet i brønnen, flytende langsomt rundt med ansiktet ned og håret som drivende gress inne i halvmørket under den pyramideformede hvelvingen. Barnet tråkket i hjel av den viltre stutekalven som stirrer så sørgmodig, så aldeles fri for skyld, og legger hodet kjælent på skakke over treplankene i kalvebingen. Barnet skåldet av varmt vann eller dødelig forbrent av forbudte fyrstikker, trass i alle hans nitide forholdsregler.

Eller bare den tomme trammen. Barnet som ikke sitter der når han runder fjellrabben, som ikke sitter og venter, endeløst tålmodig midt i sin sitrende, utålmodige forventning om bløte karameller og en spennende historie.

En dag, har han tenkt, når han har stanset opp i et øyeblikks utladning, etter å ha tatt inn det beroligende synet av barnet på trammen. Når han har latt kroppen falle fram over albuene på   sykkelstyret og hvilt hodet tungt på underarmene i de dyrebare sekundene før hun får øye på ham, har han tenkt: - En dag må alt bli annerledes. Denne gangen tenker han, mens han løfter den dødstunge armen og vinker før han leier sykkelen videre: - I dag må alt bli annerledes. Nei, ikke alt. Noe. 

Hør den, du går virkelig glipp av noe stort viss du ikke gjør det.