Denne boken kom ut i 2009, men jeg har nettopp lest, og angrer ikke. Tvert i mot, jeg vil lese mer om Kajsa Coren, journalisten i denne boken. Forfatteren har bl.a skrevet
En hjelpende hånd, Svik og Jenta som sluttet å snakke.
Det stemmer forresten ikke at jeg leste den, jeg HØRTE den, og oppleserene, Nina Woksholtt og Kim Haugen var bare helt fantastiske. Særlig den Nina W. Anbefaler LYDBOKEN på det VARMESTE! Fra første setning er du med, spenningen stiger, og det blir nervepirrende etterhvert. Heklekroken min jobba så bare det mens jeg hørte.
Dette er skrevet om boken:
Presentert av Merete Junker
Ubehaget, og straks etter, uhyggen, fester seg i leseren
allerede etter de første sidene. Overgrepet mot guttungen i 1966, og
tankene til hevneren flere år senere. Et eldre ektepar blir funnet
drept på gården sin i Asker. Den høyt profilerte fjernsynsreporteren,
Kajsa Coren i Kanal 4, blir sendt til åstedet. Det viser seg snart at
de to gamle er drept på en meget bestialsk måte. Men i forhold til
drapssaken, har Kajsa Coren et problem. Hun er politisk journalist. Det
er flere år siden hun vek plassen som krimreporter, for å gi rom for
den like høyt profilerte ektemannen, politipsykiateren Aksel Coren.
Høy troverdighetJournalisten Kajsa jobber i
øyeblikket med å avdekke det som senere skulle vise seg å være en
skamplett på velferdssamfunnets polerte overflate, nemlig en nærmest
systematisk omsorgssvikt mot barn på barnehjem og spesialskoler. I skjul
fortsetter Kajsa å grave i drapssaken, samtidig som hun følger opp
tips i barnehjemssaken. Kanskje finnes det en sammenheng mellom de to
sakene. Forfatteren Trude Teige, som selv har arbeidet som nyhetsanker
og politisk journalist i TV2 siden oppstarten for sytten år siden,
skaper et univers som ånder av troverdighet. Leseren som følger Kajsa
Coren på jobb for Kanal 4, føler seg som assistenten som er med for å
lære hvordan de gjør det, de som lager fjernsyn. Vi følger maktkampen,
nyhetspulsen og den tabloide tankegangen som gjennomsyrer
redaksjonsledelsens syn på verden.
Sunnmøringens lengselNoen vet er
Teiges debut som krimforfatter, men sann mine ord, hun kommer igjen. Trude Teige fører et
klart og lettlest språk. Hun serverer overbevisende replikkvekslinger,
satt på fineste bokmål, tilpasset Asker og Oslo, der handlingen foregår.
Men forfatteren selv, og Kajsa opprinnelig, er sunnmøringer, og
sunnmøringer fornekter seg ikke. De må hjemom en tur og snakke
sunnmørsk, spise svele og lene seg mot vinden, kjenne kraften fra
storhavet, og føle seg, ja nettopp, hjemme. Det nærmeste Kajsa Coren
kommer havet, er utsikten over Oslofjorden, sett fra den overbygde
terrassen som står på påler i den bratte skråninga på tomta. Der ute
sitter hun med pels og pledd i kalde kveldstimer med den bærbare PC-en i
fanget, og rødvin i en kaffekopp. Hun tenner seg en Barclay,
sigaretten het det i 2002. Nå heter den Kent. Vi er mange som har
ærender ute på våre egne terrasser i kalde, mørke kveldstimer. Kanskje
kommer noen av oss til å slutte med det der, når siste side er lest.
